Jomfru på sykkel.. (nesten) og babyfisker

I dag satte jeg meg på en sykkel for første gang på ett år. Skulle til Carina å hjelpe henne med spansk, selvom vi endte opp med å spise potetgull, se på film og snakke. Det var kjempe tungt å sykle, selvom vi snakker kort vei! Pust og pes, og litt trilling også (flaut)...Tror kanskje jeg burde starte å trene igjen... ?
Og gatelysene som har stått oppsatt i 7år har endelig blitt tent på! Før stod de der uten lys, men i høst kom det ett gjennombrudd! De skrudde de faktisk på! Så når jeg kom hjem fra Venezuela hadde vi lys i gata :) Så nå, når jeg kom syklenes hjem, tenkte jeg at endelig skulle jeg slippe å sykle opp til huset mitt i den mørke gaten hvor jeg ikke ser en dritt. Men, selvfølgelig i dag, av alle dager, var det ikke påtent! HVORFOR?! Slikt skjer bare meg.. Ikke at jeg er redd for mørket, men er jo ikke så koselig da.

Ellers så øvelseskjørte jeg! For første gang tok jeg turen ut på veien og kjørte i helt ekte trafikk! Jeg var kjempe flink! Syntes ihvertfall jeg, så vi skal nå se om jeg klarer å få lappen på 18årsdagen :) (Vel, det er jo en stund til da)... Så har jeg jo ligget å fått farge disse to gode, varme soldagene. Så deilig. Ikke at det ikke var varmt i Venezuela, men folk brydde seg ikke noe om det og utnyttet det ikke. Ikke slik som her. De satt bare inne med TVen og klagde.. Som pappa sa da jeg kom på gardermoen: "Er ikke du litt blek til å akkurat ha kommet hjem ett år fra Sør-Amerika?" Men hadde jo ikke noe sted å sole meg der..

Nå skal jeg ihvertfall legge meg! Den er halv to og imorgen har jeg egentlig ingenting å gjøre! Joda, skal øvelsseskjøre litt til også lage jobbsøknad. Ogsååå kanskje finne på noe senere. Nå skal jeg ihvertfall busseladde.. <3 Nevnte jeg forresten at to av fiskene mine føda natt til lørdag? Da jeg skulle legge meg oppdaget jeg at den ene hadde noe rødt hengenes ut av rumpa.. Jeg følgte med på den, da jeg plutselig ser andre ting dette ned rundtomkring i akvaruimet. Det var tydeligvis den andre fisken som føda. Så det datt ned søte, små babyfisker :)
Nå er de alle døde. De ble vel spist.. Jeg så ihverfall aldri mer noe til de! Nå skal jeg hoppe til køys! (med meg seelv <3 <3 <3 )

guppybaby
Slik ser altså en babyfisk ut (:

Norge er kaldt

Det var en fin dag i dag. Det sa ihvertfall alle. Jeg trodde jeg skulle fryse tottelottene av meg. Far, bror og jeg dro på brygga klokka 12 får å spise lunsj. Vi måtte sitte ute der det var vind. Jeg syntes det var kjempe kaldt, siden jeg er vant til Sør-Amerikansk klima. I en by hvor det aldri blåser heller (nei, det var faktisk aldri vind der). Broren min derimot som kom fra Bodø syntes det var kjempe varmt! Jeg skulle definitivt tatt på meg mer klær en tynne joggesko, en topp og en jakke over.

Etter at vi hadde lunsja, ringte jeg snuskesøt (Kristina) og hun var i byen på bussen til skolen. Hun hadde en økt igjen. Hun spurte om jeg ville være med i mattetimen, og siden jeg egentlig ikke hadde så veldig mye å gjøre, sa jeg "ok" og ble gladlig med til skolen. Læreren møtte ikke opp da, men fikk tatt en prat med rådgiveren. Han sa at året skulle nok bli godkjent og at det ikke var noe problem. Rett inn i 3 klasse. Det var flott!
Etter det skulle vi ta en is. Etter 10minutter i is-kø fant vi ut at egentlig ingen av oss hadde noe særlig lyst på is. Vi kom i en kjempe teit diskusjon og i protest kjøpte tilslutt Kristina en is. Så dro vi opp til Clash Olson og skulle kjøpe sånn strømting fordi jeg kjøpte min rettetang i USA og den funker jo ikke her, i hverken kontaktene i veggen eller hvoe høy strøm det er. Men de hadde ingenting :( Også fåreslo mannen at jeg kunne klippe av ledningen. Da spør jeg om de har rosa ledning. Nei, det hadde de ikke, så lo de av meg. Men HALLO, rettetanga mi har rosa ledning og jeg klipper ikke den av og setter på noe annet tull. Jeg får vel bare fortsette å lete.

Resten av dagen brukte jeg med Eirik. I morgen skal Kristina og jeg ha vår velkjente skrekkfilm kveld. Som vi pleide å ha ofte før jeg dro. Den handler om å leie inn minst to skrekkfilmer, ha masse popkorn og cola. :) Og masse snakking om mye annet rart. Det blir koselig :)

I forigårs var det en artikkel om kidnapping  verden i aftenposten. De hadde 8 forskjellige land fra hele verden som hadde høyst tall i kidnapping. Og det beste var at Venezuela var ett av de x) Venezuela var faktisk det eneste landet i sør-Amerika. Mexico og Tahiti var også der, men det er mellom-Amerika. Venezuela ble sammenlignet med Somalia og Irak og de landene. Det var hyggelig. Ikke en gang Colombia var på den lista! Og jeg var jo til og med i den staten som hadde høyst kidnappingstall i Venezuela. Hvis noen fikk lyst til å lese det innlegget så stod det i aftenposten, del 1 side 20 den 26 mai/09.
Var også i Tønsbergsblad i dag. Det som egentlig skulle ha kommet på lørdag, kom i dag.
OG tilslutt! I dag fikk jeg se den nye musikkvideoen til Linni Meister! AKKURAT den jeg hadde venta pååå!! My ass <3 <3
Haha, neida..

Dårlig lesestoff på senga og en søt video

Nå i kveld er blogg.no mongo. Men det skal jeg ihvertfall ikke klage på, for da får jeg vel mere klager selv?

I går var jeg innom VITA og fant en gratis blad som het "beauty". Jippi, tenkte jeg! Nå har jeg godt lesestoff på senga! MEN, det tok ikke lang tid før det ikke var så bra lesestoff likevel. Jeg skulle lese om Jessica Simpson, men allerede før jeg hadde lest 10 ord av artikkelen, oppdager jeg en grov feil.
Slik var første setning (på liksom overskriften da): Den blonde og blåøyde popartisten Jessica Simpson er ikke bare sangerinne, realitystjerne, skodesigner, øshår-frontkvinne og skuespiller.
Finner du feilen? Vel, HALLO BLÅØYD?! Da er mitt spørsmål: Når har Jessica noengang vært blåøyd? Og det værste var at de hadde et stooort bilde av henne på siden OG på forsiden og likevel gjør de en slik grov feil. Ikke at det er en stor greie i det store og det hele, men noen ting bare irriterer man seg over. Ting som det, irriterer jeg meg over. Da jeg fortsatte å lese artikkelen, ble det nevnt veeeldig mange ganger at den BLONDE jenta og det var veldig mye BLONDT og hun lever nok i en fin, blond verden. Altså, hun farger jo faktisk håret da. Men artikkelen var visst veldig opptatt av å fremheve at hun var BLOND. Nå vet vi det. Jessica Simpson er BLOND!

Ellers så kom jeg på at når jeg skrev om grevling i går, så fortalte venninna mi Therese fra Danmark at grevling faktisk er det største rovdyret i Danmark. De har hverken ulv eller bjørn! Ikke elg engang! (ikke at det er ett rovdyr da). Det ante jeg ikke.. Visste dere det?

I morgen kommer bror hjem. Han er i militæret og har perm i morgen! Da får jeg sett han igjen også! Det har jeg jo ikke enda, siden jeg kom hjem. Så skal vi spise lunsj med far på brygga. Det blir koselig :) Så skal jeg se om jeg finner noe jobb. Og kanskje en fin fisk? Og kanskje spise en is med snuskesøt? (Kristina altså). Så må jeg også ringe skolen og få snakke med en sånn mann (glemt hva det heter) og høre om jeg får året godkjent. Men jeg satser på det! Hvis ikke så blir jeg sur.
Skulle også på Oseberg kulturhus med Eirik og se finalen av Champions Leage. Men så finner jeg ut at det er 18årsgrense :( Først tenkte jeg "jeg kan jo bare bringe falsk kopi av passet mitt eller ta på miniskjørt så kommer jeg lett inn! Men jeg kom på.. Nå er jeg i Norge. Det er ikke så lett lenger. Søren. I Venezuela kunne jeg kjøpe så mye sprit og øl jeg bare ville, uten spørsmål om legg. Gleder meg til jeg er 18! Godt jeg har bursdag i desember (not)! Er forresten 17 nå, hvis noen ikke visste det.

Svar til Synne Helene: Jeg kan si at det var jævlig vanskelig (beklager språket) og gjøre seg forstått i begynnelsen. Mye armbevegelser og en del pinlige situasjoner ble hverdagen. Men etter jul gikk det mye bedre og nå syntes jeg selv jeg kan det ganske så bra. Snakket med søsteren min (hun kan også spansk) på telefon istad, også satt jeg foran mamma og pappa og da begynte jeg å snakke spansk når jeg ville snakke om ting jeg ikke ville de skulle høre. Haha, da ble de veeeldig nysgjerrige og det var kjempe gøy! Det er alltids gøy å kunne ett annet språk slik. Kan blant annet skjønne noe italiensk også :) Og takk, håper også jeg finner en jobb! Ha en flott sommer du også! <3

Ihvertfall, til syvende og sist har jo hatt noen gleder i dag også! Jeg lærte for eksempel at soppinfeksjon er svampinfeksjon på svensk (noe jeg fant veldig morsomt) OG kusinen min sendte mig en fin youtube film! Nemlig damen som har stemmen til Pikachu!

jessicasimpson
Hvis hun er blåøyd, så er jeg julenissen.. (og det er jeg ikke)


Optimisten!

Fikk noen kommentarer fra forrige innlegg. Jeg kan si bestemt NEI, jeg angrer ikke på at jeg tok ett utvekslingsår! Jeg møtte så mange fantastiske personer, fikk mer forståelse, lærte spansk, fikk en familie "nummer 2", og slapp 2 klasse på videregående som skal være det tøffeste året (men hva vet vel jeg?)
Jo, de andre i Venezuela har blogg. Men de er vel ikke oppdatert på flere måneder. Jeg har vel kanskje vært en av de mere "ivrige" bloggerne mens jeg har vært ute. Ihvertfall av de andre i Venezula og de andre jeg kjenner som dro ut. Det er ihvertfall en du kan gå innom da: www.jennyinvenezuela.blogg.no :)

Også var det jo en som ikke var så begeistret over innleggene mine. Da syntes jeg enkelt og greit at du bare ikke skal lese bloggen min. Så slipper du å irritere deg så mye :) Jeg vet ikke helt om jeg gidder å gå opp til forsvar engang. Først og fremst kan jeg vel si at alle nordmenn er bortskjemte (nordmann skrives forresten med d).
Vel, liker ikke klaging å syting, men kan jeg få lov til å si at jeg ble litt deprimert når det hele skjedde? Og da begynner jo mange følelser å tanker å komme opp. Jeg skal ikke si at jeg forventet at jul eller bursdagen min skulle være nøyaktig slik som i Norge, men du aner faktisk ikke hva jeg gikk igjennom. Du vet så og si ingenting. Nei, du vet faktisk ingenting, og det er bare dumt å uttale seg om noe man ikke har peiling på. Og har jeg ikke lov til å være sjalu eller? Det er jo faktisk helt mennskelig.

Og takk Mari, jeg digger deg! Jeg hadde mange bra opplevelser og du trodde jeg hadde ett bra år, nettopp fordi jeg ikke ville skrive om triste ting, syting, klaging osv..
Akkurat nå er jeg vel litt "emo". Men det skal nok gå over etterhvert!

Men! Jeg kan jo alltids skrive om hvor fantastisk og ikke bortskjemt jeg er! Nå skal jeg prøve, så kanskje "anonym" blir litt gladere?
I går skulle jeg være effektiv! Men så var jeg det ikke likevel!!! Jeg stod opp klokka 9, og sovna igjen klokka 12. Jeg våknet klokka 2 av at jeg fikk den lille lampa over senga i ansiktet. DET VAR HELT HERLIG! Senere på dagen tok jeg tur med bestevenninna mi. Vi gikk i en time og da jeg våknet til morgenen i dag var jeg helt støl i kroppen. Lat ble jeg i Venezuela fordi jeg ikke kunne gå på gatene (eller noe sted), men stølhet er bare fint! Da fikk jeg tatt noen riktig flotte strekkeøvelser! Klokka 10 på kvelden hadde jeg båtvakt! Jeg sitter seks timer i ett lite, kaldt hus. Gjør absolutt ingenting og ble kjempe trøtt. Men det jo bare fint! Får jeg fikk se en grevling den kvelden! Det hadde jeg aldri sett før, så det var en bra natt.
I dag våknet jeg opp, meget syk, men det stoppet ikke meg! Fordi jeg skulle ihvertfall ikke være en bortskjemt nordmann (!) som ligger hjemme og syntes synd på seg selv når jeg er syk! Så istede dro jeg til Eirik og så på lange flate baller 2! Senere på dagen, var det Oslo tur med mamma og pappa! Jeg har verdens beste foreldre, tror jeg! Vi har nye kjøkkenplaner OG vi tok turen innom IKEA! Der fikk jeg 8 nye kleshengere til skapet mitt. Da ble jeg veldig glad! :) :) :)

Så får jeg heller ikke lagdt ut noen bilder da! Liker ikke innlegg uten bilder, men noen var jo sååå gøyale at de stjal kameraet mitt! De hadde nok mere bruk for det enn meg uansett, så det er helt greit! :) :) :)

(Nei, jeg gjør ikke narr..... jo litt...)

Sjalusi

Faen så sjalu jeg er. På så mange. Kusina mi reiser til Thailand for ett år nå 2 juli. Hun har så mange forhåpninger å gleder seg sånn. Jeg kjenner meg så utrolig mye igjen at det nesten er kvalmt. Jeg husker hvor spent jeg var. Jeg hadde ofte drømmer om natte om hvordan året ville bli. Jeg snakket om det hver dag og jeg tror de fleste kanskje ble litt lei av å høre om det?

Jeg gledet meg så til en ny start (på en måte). Reise til ett sted hvor ingen, absolutt ingen kjente meg. De visste ingenting om meg, hverken tanker eller fortid. Jeg kunne skape ett bilde av meg selv, som jeg alltid har ønsket og være den jeg ville. Alt skulle bli så kult, alt skulle bli så bra! Gleden av å reise vekk fra Norge og foreldre her i Norge og alt var så stor! Bare å komme seg vekk, var som en drøm. En drøm jeg snart skulle få oppleve. Vel, trodde jeg.

Første skoledag gruet jeg meg kjempe mye til. Og den var gøy. Alle så på meg, tok på meg, snakket med meg. Jeg var den eneste og unike. Vel, slik føltes det. Ting gikk ihvertfall veeeldig nedover på den skolen.
Jeg byttet og igjen fikk jeg den kriblingen i magen om å bytte skole og alle ville se på meg. Det skjedde. Jeg var mer populær enn noen gang og "klikkene" begynte å krangle om meg. Jeg valgte å henge med "nerdene" som de kalte de. Men det var de som var de greieste.
Når jeg får vite at jeg må bytte skole igjen, etter at alt gikk så fint, føltes det nesten som om hjertet mitt ble revet ut. Faen.. Jeg gråt så mye.. Det var ikke så mye kribling i magen nå får en ny skole. Det gikk helt greit, men jeg byttet vekk fra den også. Da gadd jeg ikke mer.

Da jeg satte mine føtter inn på den fjerde skolen kjente jeg meg bare sliten. Ingen sommerfugler i magen. Jeg gadd ikke mer. Jeg gadd ikke prøve å bli venner med noen, eller snakke noe særlig. Jeg var lei.. Satt heller for meg selv, helt i stillhet og så på alle de andre.

Det var jo mye annet som også skjedde, enn bare skolen. Jeg hadde verdens værste bursdag og jul noensinne. Jeg vil aldri glemme hvordan de var.
November var en tung periode. Det gikk så langt ned med vertsfamilien som det kunne gå. Orker ikke tenke på hvor mange netter jeg gråt meg inn i søvn.

9 desember var bursdagen min. Dagen før orker jeg ikke dra på skolen. Jeg var for deprimert. Jeg dro ned til Romulo, når jeg får en melding om at jeg må møte noen fra organisasjonen. Fra før av hadde jeg forklart situasjonen min og dagen før (altså søndagen 7 mai) hadde de sagt at jeg skulle bytte familie og alt ville bli bra.
Når jeg kommer til møtet blir det totalt angrep mot meg. To mot en. Jeg sitter alene, sliter. Blir hverken hørt eller forstått. Jeg får slengt utrolig mye dritt mot meg og mange ganger sleit jeg får å ikke bryte ut i tårer. Klokka elleve på kvelden 8 desember er møtet ferdig. Jeg kommer hjem. Klokka slår tolv når jeg ligger i senga, og stille, mens jeg gråter prøver jeg å gratulere meg selv med 17årsdagen. Tilslutt klarer jeg å sovne.

Neste morgen blir jeg vekt. Bestemoren jeg bor hos er sur. Hun stikker hodet inn døra og sier "stå opp Vilde.. ah forresten, gratulere med dagen." Jeg setter meg til å spise frokost, alene..  Tilslutt går jeg til skolen, alene. Heldigvis hadde klassekameratene mine en overraskelse så det ble brus og kake på skolen.
Etter skolen går jeg hjem. Romulo begynner å prøve å få meg ned til sambil (kjøpesenteret). Jeg tørr ikke røre meg utenfor døra etter hele møtet som skjedde dagen før og jeg takker nei selvom han fortsetter å mase. Etter to timer, drar jeg tilslutt ned. Det viste seg at de andre utvekslingsstudentene hadde en overraskelse for meg. Den ble det ikke noe av, ettersom jeg dro så sent.. Det ble ødelagt.
Vertsfamilien min selv møtte heller ikke på bursdagen min. De gadd ikke stikke innom en gang får å gratulere. Det var heller ikke noe særlig gaver. Fikk en norsk håndkrem da..

Jula kom jo nærmere, og jeg var nærmere tanken på å reise hjem enn noen gang. Jeg hatet alt. Tilslutt, etter mye jobbing, telefoner og krangling klarer jeg å få flyttet ned til Romulo. Ihvertfall midlertidig. Lille julaften flytter jeg. Natt til julaften ligger jeg på badet å spyr.
På julaften våkner jeg opp til grusom musikk og at det er mat. Jeg må spise ris, potet og en tørr, smakløs kjøttbit alene. Resten av familien er i alkoholbutikken å jobber. Jeg blir sittenes hjemme alene. Jeg drar ned til de i butikken, men der var det veldig travelt. Jeg får dra ut med moren til Romulo og Omar senere på dagen. Måltidet jeg får da, er pommes frites og en McFlurry fra McDonalds.. Det var julematen. Ellers var det ingenting. Ingen gaver, ingen var sammen, ingenting..

Det var så mye annet som skjedde dette året. Ingenting ble slik jeg forventet. Alt ble bare knust. Det kom kanskje ikke så godt fram på bloggen at jeg hadde det ofte veldig trist. Men jeg ville jo ikke skrive om det triste heller. Jeg hadde jo gode opplevelser også og ville bare fortrenge det dårlige. Jeg innser jo nå at det går ikke. Jeg ville ikke gi opp, ikke helt enda. Det var det som holdt meg gående i året. Og fordi jeg hadde gledet meg så mye til dette og jobbet ekstremt mye med det allerede i august satt jeg med søknaden godt i gang. Året kunne jo alltids bli bedre. Ting er jo også litt slik hvordan du gjør det til.
Da ranet skjedde, var det toppen på kransekaka. Nå orket jeg ikke mer. Det var visst ikke året for meg, åpenbart. Jeg håper de neste, som nå skal ut i august får en utrolig bra opplevelse. Året er jo til får at man skal oppleve nye ting, ha det gøy og bare leve livet litt! Det skjedde mye i året jeg ikke var forberedt på og på slutten ble alt bare snudd helt på hodet.

Jeg tror de fleste har forståelse for hvorfor jeg dro hjem. Slik er nå livet og det som skjedde, skjedde. Jeg kan hverken spole tilbake i tid eller håpe på noe annet.

Oppsummering av året

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å slutte å blogge enda.. Jeg kan slutte når jeg virkelig føler for det.
Nå skal jeg ihvertfall ta en fin, liten oppsummering av året.

Hva jeg lærte på turen:
- Jeg elsker maten vi har i Norge
- Livet mitt kunne ha vært nokså mye værre
- Venezulanere liker ikke å bli sammenlignet med en brun kommode
- Jeg selv liker ikke å bli sammenlignet med en hvit vegg
- Jeg innså ikke hvor hvit jeg var, men etter å ha hørt jeg er "usynlig, som ett vindu, spøkelse eller som en sky på himmelen" har jeg tatt hintet.
- Det er lov til å drikke å kose seg andre dager i uka enn kun fredag og lørdag.
- Kjøreskole er ikke så dritt likevel
- Regler og ett system er heller ikke så dritt
- At jeg er glad for at vi ikke har president
- Jeg er glad jeg er norsk
- Folk på universitetet bruker Hanna Montana eller Hello Kitty bokbind og det er helt vanlig
- Latinoer er veldig rasistiske mot mørkhude mennesker (altså negere)
- Mitt syn på tyskere er ikke endret
- Aldri kall en latino neger
- Harrytur til Colombia er hakket bedre en harrytur til Sverige
- Å bruke shorts på en 30graders varm dag, var ikke greit
- Venezulanske gutter er ingenting å skryte av, å jeg ble faktisk skuffa da jeg kom å så de.

Hva jeg aldri mer skal gjøre:
- Klage på norske veier
- Krampesole meg. Det er greit å være hvit og mange fler enn jeg ante ønsker å være så hvit som mulig.
- Si at vi har ekstreme fjortiser i Norge. Det/de kan ikke sammenligner med menneskene i Venezuela engang
- Si at norske foreldre er strenge med innetider, gutter, skole osv..
- Si vi betaler for mye skatt

Hva folk "lærte" om Norge:
- Alle er blonde, høye og slanke slik som meg. Det eksisterer IKKE mørke mennesker her
- Vi er verdens rikeste land
- Alle er like dumme som meg
- Fengslet er det beste stedet du kan være
- En offentlig skole i Norge er finere/bedre, enn den dyreste privatskolen i Venezuela
- Vi har en kongefamilie som er kjempe søt, hvor blant annet prinsessa snakker med engler og hester.
- At nordmenn kan fryse uten problem, siden vi er fra "kaldere" strøk og er tross alt vikinger
- Vi har ikke skoleuniform i Norge, så det er helt greit å komme naken på skolen
- Norge er ett drømmeland uten kriminalitet

Ting jeg gjorde som kanskje var mere uventet:
- Spørre en evangelisk gruppe om hvorfor Jesus er hvit
- Bruke norsken til å si tulleting til andre og si det har en annen betydning
- Drikke meg nokså bra full midt i uka eller like gjerne en søndag
- Ta med kameraet på den offentlige skolen, så de andre kunne løpe rundt å leke og ta bilder med det. Det syntes de var fantastisk gøy
- Leie en gammel dame over veien
- Gi karameller til taxisjåførene
- Gå mer på kino i løpet av utvekslingsåret enn jeg har gjort hele livet ( det samme gjelder også McDonalds)
- Gjemme penger i sokker og BH når jeg skulle ta bussen på lyse dagen
- Tok oppvasken hver dag

Alt i alt hadde jeg mange oppturer og nedturer. Jeg hadde mange dårlige opplevelser, men også en hel del gode! Hvis jeg skal legge alt sammen, angrer jeg nok ikke på at jeg tok året. Jeg vil også anbefale alle andre også å gjøre det. Jeg sitter igjen med mye. Ikke bare gode ting, men livet kan jo ikke bare ha gode ting. Da blir jo ikke de gode tingene like gode. Hvis dere skjønte den?
Det var ihvertfall en liten oppsummering. Det er nok mer, men det er alt jeg kan komme på halv ett en søndagskveld/natt.

Nå skal jeg prøve å finne meg en jobb. Men vi skal se hvor lett det er, etter "krisen" som er nå. Og om noen vil ansette en som droppa ut av utvekslingsåret. De vil sikkert tro jeg er sånn umoden, bortskjemt drittunge, så ingen vil ansette meg (kanskje). Men skal jo ikke være får negativ heller! Har jo ikke noe som helst annet å gjøre nå og fram til skolestart i august :S
I går var ihvertfall litt shopping med verdens kuleste kusine da! Helene seff! Og i dag var det litt mer kosedag, før jeg dro på kino med Eirik og så Engler og Demoner. Kjøpte også firkantede lomper i dag. Det har jeg aldri sett før.

n66624253023005093978921
George og jeg med avisa

249210987037434761103106963303119116996269n
Maica. De herligeste <3

3188113673953179110264266444165334626698n
Therese, Ivo og meg på vei til stranda

3188113648760549310264266444155295042038n
Meg med min trofaste (og grusomme) ryggsekk.. *grøss*

n6993987771495198603849
Mayra (kusine) og meg <3

Litt tilbakeblikk og fiskejakt

Nå har jeg vært hjemme en uke. Det har gått fort. Fredagen var hjemkost, lørdagen vant vi MGP og søndagen var det 17mai. Det var en fin helg å komme hjem på!
Nøyaktig en uke.. Og dagen i dag er det også nøyaktig ett år siden jeg satt å hadde engelsk eksamen. Midt under engelsk eksamen ringer pappa for å fortelle meg at jeg hadde vertsfamilie i Venezuela. Jeg hoppet av glede og kjente at jeg var nærmere utvekslingsåret enn noen gang! Det skulle bli ett bra år, og familien så bra ut. Kanskje det skulle bli det beste året i mitt liv?

Det viste seg at vertsfamilien sugde. Sugde som faen. Jeg vurderte hjemreise allerede i desember, jeg hadde det så dårlig. Men jeg skulle ikke la meg knekke. Jeg hadde jobbet alt for hardt og gledet meg alt for mye til dette året og det kunne jo ikke bare bli ødelagt slik.
Jeg år til slutt bo hos Romulo en måned, før jeg får en ny familie i slutten av januar. En familie jeg aldri skulle hatt, eller som aldri hadde hatt kontakt med AFS på noen måte.

Jeg kom godt overens med familien og tenkte at resten av året skulle bli kjempe bra og kanskje var jeg litt heldig likevel?
7 mai tok det slutt. Alt jeg hadde jobbet for, alt jeg hadde gledet meg til, alt jeg hadde strevd med og alt som skulle bli bra og en fin avslutning på året likevel, tok en brå slutt. Faen.. Jeg skal ikke gjenta det som skjedde, de fleste har vel fått med seg det.. Og jeg blir trist bare av å tenke på det. Kanskje jeg skal blogge litt vanlig tilslutt?

Mor og jeg dro ut i dag. Jeg ville kjøpe fisk, mamma likte ingen. Hun syntes blant annet dalmatinerfisken jeg likte, var stygg. Ett kjempe fint sengesett fikk jeg ihvertfall kjøpt og en plante! Det skal på rommet. Jeg vil også kjøpe en TV på rommet, men mor og far skjønner ikke hvorfor. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke skjønner hvorfor jeg vil ha TV på rommet. Men det er mye mor og far ikke forstår.
I morgen tusler jeg nok ihvertfall inn til byen. Skal finne fine ting til rommet (forhåpentligvis). Og kanskje jeg også finner en fin fisk eller to?

42001084276300197106350193089339825409n
Snuskesøtee på Rybak!

420010842762501971063501930893387456002n
Hvis du så denne kule jenta og den enda fetere gutten på onsdag på Rybak konserten på messa, så var det bare meg og Vegard.

420010842760001971063501930893331507116n
Eirik og meg :)


To uker senere og en fin konsert

I dag hadde jeg en fin dag! Jeg dro ut med moren min for å hjelpe henne med å finne hagemøbler. Hun trengte min hjelp siden jeg har så sterke meninger om slikt.
Etter det dro jeg til messa og så blant annet konserten til Alexander Rybak! Det var fint å ha fått med seg. Det var jo oppmøte med 10 000 mennesker. Tilbringte messa med Kristina, Eirik, Markus og Vegard. Herlige mennesker.

Det er rart.. For to uker siden, lå jeg på gulvet med bundede armer og gråt for mitt eget liv mens jeg fikk drapstrusler. Nå er jeg i Norge og har liksom ett helt annet liv igjen.

Det var en fin dag. Kristina og jeg flørta igjen med mennene som spinner te-koppene på messa! Da får vi alltid masse snurr, med mindre vi må dele kopp med småbarn.. Da funker det ikke :(
Møter forresten kjente mennesker. Det er alltids hyggelig, får jeg har jo ikke sett dem på så lenge! Alle skal spørre meg om hvordan det går med meg nå, får de leste jo det som skjedde. Jeg vet liksom aldri hva jeg skal svare på det. Jeg skjønner jo at folk er nysgjerrige og bryr seg om meg. Som oftest klarer jeg ikke å svare noe annet enn "ja, du leste det ja.. det skjedde..." Det er vanskelig..

Jeg legger ut bilder senere fra messa/konserten.. Når jeg har bildene.. Faen, jeg har ikke kamera:( :( :(

Uvaner og en fremmed verden

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Har ikke lenger noe å skrive om livet mitt i Venezuela. Jeg er ikke der, jeg er her. I Norge. Venezuela virker bare som om en drøm jeg hadde forrige natt som sitter veldig godt i hodet, men som egentlig aldri skjedde i virkeligheten. Alt var liksom det samme når jeg kom hjem. Føler at jeg er i sommerferien 2008 fortsatt! Men det er jeg ikke. Det er noen forandringer.
Kilden kino har begynt å komme opp. Gatelyktene som har vært oppsatt i gata i 7år har endelig blitt tent på :O Endelig hadde kommunen penger til å fikse lys i de. Ofte ser jeg ut av vinduet får å se på de to kaninene jeg hadde i hagen i fem år. Men de er ikke der. De er borte :( Noe som føles veldig rart og litt tomt.
Jeg møter venner som jeg ikke har sett på nesten ett år. Foskjellige hårfrisyrer og helt nye klær som jeg aldri har sett før, de har kjærester og jeg oppdager at det har gått tid. Som om jeg lå i koma ett år og drømte om ett fjernt land og våknet opp til en ny verden jeg er fremmed i.

Jeg føler meg fremmed. På 17mai var det mange som kjente meg igjen, men ingen sa noe til meg. Men mange gikk opp til faren min og snakket med han. Tønsbergsblad var innom her i dag og på lørdag kommer det ut ett intervju om meg i avisa (hvis du har interesse å lese om det).
Fortsatt er jeg litt "venezulansk" i hodet. På lørdag møtte jeg kjæresten til Kristina for første gang. Jeg hilser ikke, men går rett opp til han og gir han en klem og ett luft kyss. Mens jeg gjør det tenker jeg "faen, det er ikke slik de hilser her i Norge" og jeg finner ut at jeg driter meg totalt ut. Og det ble mye latter.. Fra hans og mine andres venners side. Brusflaska ser utrolig komisk ut, jeg har jo ikke sett den på drit lenge og nå ser den bare rar ut.
Jeg skulle kjøpe nytt sim-kort til mobilen siden det ble stjålet. Damen bak kassa spurte om jeg hadde legitimasjon. Flaut ser jeg ned og sier "jeg har bare bankkortet mitt, er det godt nok?" Hun ser på meg og sier "det er legitimasjon det!" Jeg glemte at det er det i Norge.. Det er også uvant at jeg faktisk kan kasta dopapir i doen og ikke i søppelbøtta! Noen ganger glemmer jeg det, men prøver å ikke. Jeg fant det veldig ekkelt at jeg aldri kunne putte dopapir i doen i Venezuela.

Ellers har jo dagene gått til å se igjen savnet folk. Det er veldig rart og likevel merker jeg at det ikke er så mye som er forandret. OG igjen har jeg mennesker som skjønner meg og humoren min!
På 17mai kjøpte jeg en rosa, ponny ballong med vinger. Den var kjempe fin! Så hadde jeg en liten grillings hos meg senere på kvelden. Nå har jeg akkurat vært gjennom klesskapet mitt. Der er det mye som skal kastes ut og jeg har nesten ikke gensere :( Og det er alt for kaldt i Norge! En liten shoppingtur snart må nok til. I morgen har jeg ihvertfall tenkt meg på messa og skal se han Grand Pris mannen. Jeg husker aldri hva han heter, men forhåpentligvis blir det bra stemning! Og før det skal jeg hjelpe mamma og se på hagemøbler.

Forresten så vil jeg snart slutte å blogge (det er jeg ganske sikker på da). Jeg ser ikke noe mer å blogge om, ikke nå. Jeg skal printe ut alt og sette det sammen i ett hefte, så har jeg ett minne/bok(?) fra oppholdet mitt, som vil være gøy å ha senere.
Neste innlegg vil nok være det siste. Det skal jeg nok skrive i morgen. Jeg må jo ha en avslutning på hele bloggen. Det skal være en liten oppsummering av hele året. Kanskje kommer det en liten film også. Om at jeg tar heluim i munn og får enda lysere stemme (noe de fleste tror nesten ikke er mulig(skjønner ikke hva de snakker om))..

30597636546707953036207916369845503891n
Whisky bar

3188113674693197610264266444165532657437n
Meg passe bra i farta.. x)

3188113967104507710264266444259696879876n
Svandis, Romulo og meg som henger på gata

324510464267676491435052205301101808364546n
På flyplassen hjem fra Margarita

42538563567753066624253023006291268774n
Ett av de siste bildene jeg tok med Kriss, vertssøstrene min (og hunden da).

n66624253019993094141674
Når vi var slitne i Las Vegas. Vi lagde "trist ansikt" som vi kalte det. De sa jeg var veldig flink til det. Så alltid ut som om jeg var på gråten.

n72802586518459305329
Bursdagen til Maggie. De sa jeg ødela bilde fordi jeg ikke lagde trutemunn (sorriii alle sammen daaaah)

n6246936582610356944741
Kimberly (søster), Svandis (Island) og meg.

n10264266443102415704
I en park.

Jeg reiser alene

Jeg ble ferdig med å gjøre alt klokken halv tre på natta. Da kunne jeg endelig gå å sove, før det var opp igjen klokken halv seks.
Det var moren min, søsteren min Kimberly, Romulo og hunden Paris som fulgte meg til flyplassen. Det var trist å si ha det til de og San Cristobal. Og mens jeg står å gråter i den store t-skjorta oppdager jeg en hel haug av kjekke gutter komme forbi. Det viste seg at et fotballag fra Puerto Rico skulle med samme fly som meg? Typisk.

Når jeg går inn på flyet, sitter halvparten med masker fordi de er redd for svineinfluensaen. Litt teit syntes nå jeg, men folk kan gjøre det de vil. En av flyvertene kommer plutselig opp til meg og sier ?du er mindreårig, du må ha følge?. Hallooo jeg er 17! Men jeg var tydeligvis for liten til å ta vare på meg selv. Så når vi lander roper han strengt at alle må bli sittenes, siden jeg må forlate flyet først. Jeg blir fulgt av en dame som finner fram alle bagene til meg. Etter det møter jeg noen fra AFS og Irene og vi spiser og blir pratenes. Til slutt blir jeg nødt til å forlate dem også å gå på egne bein. Det er trist. Ikke noe mer Venezuela nå.
Jeg kjøper to blader til meg selv og blir sittenes å vente på flyet til Paris. Det viser seg at når vi går på flyet, må alle bli sjekket for narkotika. Pga Colombia såklart. Så rett før du går på flyet, blir kroppen din sjekka og bagen. Jeg kjente jeg ble kjempe nervøs siden jeg hadde hundre stempler fra Colombia. Og jeg fikk en hel del spørsmål om det også, når jeg tilslutt ble sluppet igjennom.

På flyet er det en TV. Bare for meg. Flyet hadde to timers forsinket adgang og jeg trodde jeg skulle dø av kjedsomhet. Jeg så filmen High School Musikal 3, to episoder av The Simpsons, to episoder av Friends, en time fra filmen Forrest Gump, musikk, mer serier osv.. Flyturen gikk egentlig ganske greit, helt til de oppdager at jeg er mindreårig. Da må jeg vente til alle har gått av flyet. Jeg blir ståendes i utgangen av flyet med resten av flypersonalet i Paris. En gammel dame går sakte ned trappene fra flyet. En flyvertinne kommer bak, da hun plutselig faller ned trappa og på den gamle damen og den gamle damen skriker som bare det! Jeg trodde jeg skulle knekke sammen av latter, men det kunne jeg ikke vise. Det så veldig komisk ut.
Når alle passasjerene har gått på bussen som tar den til flyplassen, blir jeg ståendes. Jeg får ta en liten bil sammen med to damer direkte til terminalen. Vi kjører rundt på veiene der flyene lander. Hun ene damen ser på passet mitt, da hun plutselig spør ?du er 11år, ikke sant?? ELLEVER?!?! Jeg sier at jeg er 17! Da spør damen ?hvorfor følger vi deg til døra da?? Hahahha, jeg knekker sammen av latter. Og hvorfor de følger meg til døra, vet ikke jeg. Vet bare at jeg gikk alle snarvei/VIP veiene på flyplassen med denne damen. Alle på flyplassen i Paris tror jeg er fransk, så alle snakker fransk til meg. Jeg skjønner ikke en dritt? Og jeg ser ikke fransk ut!

Endelig kommer jeg fram til Oslo og endelig får jeg se mamma og pappa! Det var koselig. Og det var digg å puste den norske luften. Vi dro hjemover.. Der var familie og venner og overrasket meg og vi spiste taco og grillet! Fetteren min hadde gitt meg i gave ved å installere ett aquarium på rommet mitt med fisker! Det var kjempe fint og akkurat det jeg hadde lyst på! To av fiskene er også gravide. Rommet var ryddet og alt føltes godt. Jeg tar av plastikken på kofferten min får å åpne den, da jeg oppdager tre hull på den! Det ser ut som skytehull! Noen har skytet på kofferten min.. :S Jeg tror noen er etter meg og dette skal jeg få sjekka!

barn reiser
Jeg reiser alene. Så barn er jeg! Med hunden på fanget da seffffff <3

4176826508920795303620791724557944411n
Vinker ha det til folkene. Trist :(


Siste dag! Sees i Norge!

Jeg kan ikke tro at jeg ikke har flere dager her i Venezuela. Det er 4 timer til jeg må stå opp, men er ikke ferdig med å pakke. Er det nesten da.
Jeg kjøpte inn søtt papir og konvolutter og skal straks skrive ett brev til hver og en i familien. Tok også ut noen bilder, så de kan få det som minne. Er det ikke alltids koselig å legge igjen ett brev? Jeg legger igjen fem. En for hver og ett til fellesfamilien. Hver og en konvolutt har to bilder. Jeg håper de vil sette pris på det.

I dag dro Romulo og jeg til McDonalds. Vi stod på parkeringsplassen og spiste da det kom en gutt og gråt ved siden av oss. Vi spurte hva det var og han sa at en av guttene der nede hadde slått han i armen. En på 17år slår en liten gutt på 9? Og han var alene og stod å gråt. Jeg fikk så vondt av han, at jeg kjøpte han en iskrem fra McDonalds. Jeg kunne da gjøre noe godt den siste dagen jeg har her. Da ble han glad igjen og koste seg meg isen.

Da Romulo skulle kjøre meg hjem fordi han hadde universitet klokka 6 på kvelden, ble vi stoppet av politiet. Romulo, Omar og jeg. Flott.. Og de ber oss kjøre til siden. Selvfølgelig fordi jeg var i bilen. Og Romulo hadde slevfølgelig, dagen før, lagd en stripe i øyenbrynet og klipt håret helt kort, så han så ut som en ekte kjeltring!
De ville se legitimasjon og alt. Jeg hadde ikke annen legitimasjon enn bankkortet mitt siden alt annet var tatt, inkludert kopi av passet mitt. Ett bankkort er definitivt ikke godt nok, og de spør om mer. Jeg sa jeg ikke hadde mer legitimasjon fordi jeg ble akkurat frastjålet alt jeg hadde. De trodde selvfølgelig ikke på meg, fordi jeg hadde jo en lommebok (den søsteren min ga meg) OG bankkortet. Da var det ut av bilen og hundre spørsmål. Så sier jeg at jeg har passet mitt hjemme, også blir de "hvorfor stjal ikke tyvene det da?!" Nei, det vet da vel ikke jeg.. De trodde jeg var en enda større løgner noengang. Også ble de sure fordi jeg ikke gikk rundt med passet mitt, men hallooo jeg er jo ikke dum heller! Romulo måtte kjøre hjem og finne passet mitt, mens jeg blir sittenes inne i den lille bua med tre andre politimenn og Omar. De spør om alt fra hva foreldrene mine i Norge gjør, til foreldrene mine her gjør og hva de heter osv osv.. Han ene tar med Omar ut og spør om jeg er en prostituert. De trodde rett og slett jeg var en hore! Omar og politiet kommer i en kjempe diskusjon om det. Jeg sier at jeg er en utvekslingsstudent fra AFS. "Hva står AFS for da?" Spør politiet meg. "Eehhmm.. American ett eller annet" svarer jeg tilbake. Faen hvorfor visste jeg ikke det? Da trodde han igjen at jeg var en løgner.

Tilslutt kommer Romulo tilbake med Kimberly (søster). Hun er kjempe sur over hele greia og hun og politiet kommer i en stooor diskusjon, og de lar meg enda ikke få gå selvom de har passet mitt med VISA og alt sammen. Mest sannsynlig ville de nok ha penger. Men ikke faen! Vi brukte over en time på hele den dumme greia, for vi endelig fikk gå.. Det var en teit og typisk siste dag.. Flaksen er med meg som vanlig.
Vi kjøpte ihvertfall brød-pizza og koste oss med det i huset mitt, for Therese, Ivo og Svandis kom en tur innom. De dro igjen nokså tidlig.

Nå skal det ihvertfall bli enda bedre å komme hjem. Jeg tror jeg kan dra hjem med god samvittighet for det meste, men likevel føler jeg meg slem, siden jeg kan liksom dra hjem til trygge Norge, mens familien min fortsatt må være her i dette landet. Det gjor meg trist.. :(

Neste gang jeg blogger sitter jeg i Norge! Og endelig har jeg da æ,ø og å! De tre siste vokalene på tastauret..! Ja, jeg har faktisk giddi å brukt "kopier - lim inn" med de tre vokalene, for å gjøre bloggen så bra som mulig. I begynnelsen var det tungvindt, men har funnet ut en effektiv måte nå. Så snill er jeg tenk! Gidder å gjøre noe sånt!
Vi sees vel i Norge! Rekker akkurat 17 mai. Det blir nok hyggelig :)

Nå skal jeg hjem

I morgen (onsdag) har jeg min siste dag i byen San Cristobal, før jeg reiser tirsdagsmorgen til Caracas, hovedstaten, og videre til Norge samme dag. På fredag klokka 3, lokaltid vil jeg sette mine føtter i Norge for første gang på over 8 måneder.
Imorgen vil det være en uke siden episoden skjedde, noe som virker som en fjern drøm. Som om det aldri skjedde. Det var rart og se og lese om meg selv på nyhetsidene. Det er jo slikt som skjer andre, men ikke meg. Likevel er minnene brent inn i hodet mitt. Ansiktene og stemmene vil nok alltid være der. Jeg får vist en lang sommerferie i år også uansett hva jeg hadde gjort. Hadde jeg valgt å bli i Venezuela, hadde jeg likevel ikke gått tilbake til skolen pga så kort tid.

Jeg tror de fleste forberedelser er gjort. Jeg dro å gjorde neglene mine i dag. I morgen blir det tåneglene. Romulo og jeg dro å kjøpte ett skoleuniform skjørt som han hadde lovet å kjøpe til meg hele tiden (mamma kan du sy det opp forresten?). Kjøpte også to par sko. Hadde penger tilovers som ikke er noe vits i å ta vare på fordi venezulanske penger synker alltid i verdi. Så da kunne jeg vel kjøpe noe koselig til meg selv (?)

På søndag var det morsdag. På lørdagskvelden skulle Krissel og jeg skrive ett koselig kort som vi hadde kjøpt til moren vår pa tirsdag. Det tok ikke lang tid før vi oppdaget at tyvene som kom på onsdag, hadde til og meg stjålet morsdagskortet vårt. Så utrolig teit! Så vi måtte lage ett nytt ett for hånd.
Det var en koselig morsdag og vi dro også til hele familien og spiste kjøtt. Jeg fikk sagt ha det til hele familien. Senere på dagen kom de andre utvekslingsstudentene igjen. Ivo, Svandis og Romulo sov over og vi ble sittenes å prate til klokka ble 4 på natta. Vi stod opp igjen klokka 12 og de dro nsten med en gang. Og endelig hadde jeg en dag hvor jeg ikke trengte å gjøre noe som helst og bare kunne roe meg etter hele hendelsen. Jeg gikk opp igjen å la meg og sov fram til klokka 6 på kvelden. Det føltes godt å bare ikke gjøre en dritt eller sitte i telefon den dagen. Nå var jeg sliten.

Jeg er ikke så trist heller lenger. Jeg har kommet til "stadiet" hvor jeg har akseptert hva som skjedde. Det måtte jo skje. Jeg kunne ikke gå rundt  å være trist, syntes synd på meg selv og høre på trist musikk hele tiden. Jeg har akseptert hva som skjedde, at AFS året blir avbrutt og at jeg må forlate alle vennene mine jeg har her. Det måtte jo komme til en ende uansett.
Så nå skal det blir godt å bare komme hjem igjen. Til folk som forstår humoren min, til å snakke norsk. Gleder meg til all maten jeg skal smake igjen. Jeg gleder meg til å kunne gå i de værste klærne om morgenen og skræve meg ut på sofaen og gjore nøyaktig det jeg føler for. Til å se venner, ha senga mi, garderoben min, mitt sted, min familie. Jeg trodde blant annet jeg ikke ville se kusinen min Helene på 2 år, men nå rekker jeg å ha henne i en og en halv måned til før hun reiser ett år til Thailand. Det blir hyggelig og hun vil nok få ett helt fantastisk år!

I morgen skal jeg nyte min siste dag, gjøre ferdig de siste tingene også skal jeg hjem. Det skal bli godt. Rart, fremmed, men godt. Glemte forresten å si at tyvene stjal det norske sim-kortet til mobilen min :( Så har ikke noe "norsk" telefon for øyeblikket og vil vel mest sannsynlig få ett nytt nummer. Ihvertfall hvis dere ikke kan nå meg på nummeret jeg hadde, er det pga dumme mennesker som må ødelegge andres liv.


gaffel
En gaffel jeg fikk på en restaurant. Den hadde ikke veldig funksjon for noe som helst...

paris x2
Paris med Parisbamsen jeg fikk

De siste dagene

Heldigvis fikk jeg TO flere dager! Jeg trodde jeg stod i taket. På fredag var jeg super stressa og stod opp klokka 7 og dro ut for å gjøre det jeg måtte. Skolepapirer, besøke Maica, hente pakkene fra Norge (en fra familien og en annen fra Carina. Tusen takk), besøke familiemedlemmer som skulle skrive på t-skjorten min og hundre andre ting. Tilslutt får jeg vite at jeg får ett par dager til. Det var enda godt, fordi jeg hadde ikke blitt ferdig med alt.

Da jeg besøkte Maica, møtte jeg en av mine gode venninner som jeg visste ble gravid i desember. Hadde ikke sett henne før i går og hun hadde en kjempe søt baby mage. På tirsdag får hun vite om det er gutt eller jente. Synd jeg ikke er her. Så kommer plutselig en annen god klassevenninne ut og hun har en KJEMPE mage! "Herreguud!" skriker jeg og spør hvor mange måneder hun har. Hun har 8. Jeg kunne vært her når hun fikk babyen sin, men det er jeg ikke. Hun behandlet meg litt som ett barn, siden hun var mamma selv fra før av, så hun var litt "mamaisk" mot meg, siden jeg heller ikke skjønte så mye. Det var kjempe trist å se det og kom som ett sjokk for meg. Skulle gjerne vært her og sett den nye babyen hennes.

To t-skjorter fikk jeg denne dagen. En fra San Miguel og den andre fra Maica (skoler). Det er t-skjorter som jeg har kjøpt som skulle brukes på avsluttningsdagene på skolen. Men jeg er ikke her.. Likevel har jeg t-skjortene med navnet mitt på som ett minne. Ting som ett stort ark med hilsner, en prøve som gikk veldig dårlig for en fyr, en bit av Ivos bukse, klistremerker fra New Zealand og ett lite dansk flagg som hører til på kaker er noen av gavene jeg har fått. Alt mulig rart som jeg skal ta vare på.

I dag er det lørdag. Jeg fikk endelig sove litt lenger, etter å ha vært ute med venner på bar fredagskvelden. Men jeg drakk ingenting, følte ikke for å drikke. Jeg stod opp klokka 11 og kunne ta ting litt mer med ro og ha en avslappet frokost. Jeg dro med søsteren min får å fikse håret, siden det er hundreganger billigere her enn i Norge. Jeg stripet det og fikk klippet det. Kjøpte noen småting til meg selv, som fine hårspenner og øredobber. Etter det dro jeg med Romulo og Omar for å kjøpe noen smågaver til familien hjemme i Norge. Ting fra Venezuela. Jeg skulle gjerne kjøpt mer og mange andre ting, også til venner, men det ble for trangt på både timeplanen og med penger. Jeg beklager for det, dere der hjemme, men jeg visste ikke at alt ville skje så fort. Så et gavedryss når jeg kommer hjem, blir det nok dessverre ikke (men det tror jeg dere har full forståelse for der hjemme).
Da jeg kom hjem igjen etter å ha gjort det, var hele familien i huset. De hadde ett kort som alle skrev på. Jeg fikk ett bilde av hele familien i en bilderamme og en kosebamse som er helt lik hunden vår Paris (som jeg er så glad i). Søsteren min ga meg hennes Hello Kitty lommebok til meg. En lommebok hun hadde tatt vare på selv og skulle bruke senere. Så ga hun den til meg, siden de stjal min. Jeg bryr meg ikke om det er Hello Kitty eller ikke, det betyr veldig mye for meg. Jeg fikk også småpenger (bolivares). Det hadde jo vært trist og komme hjem til Norge uten noen Venezulanske penger.


Jeg begynner å få ett par spørsmål fra folk, spesielt fra andre som selv skal på utveksling. Jeg tenkte å svare så godt jeg kan på alle her i innlegger (gidder ikke svare på kommentarer).

Pal og Maria A: Romulo som stod bak ranet? Vel, jeg kan si 100% sikkert at det ikke var det, tro meg. Det er jo av forskjellige grunner. Det kan ha vært ren uflaks, men det er også vanlig her i Venezuela, ikke ett engangstilfelle. Vertssøsteren min syntes blant annet det var helt vilt at hun kom på nyhetene av den saken. Hun sa "Hah, kom hit hvis dere vil ha flere slike saker. Avisen hadde vært full"
Synne Helene: Blir året godkent? Jeg har faktisk ikke snakket med skolen i Norge om jeg får året godkjent eller ikke, men selv manglet jeg bare en måned på skolen her borte, før den hadde endt før sommerferien. Snakket også nettopp med en fra AFS Venezuela og hun sa at de hadde en tilgjengelig familie for meg, og hvis jeg valgte å bli og bo hos dem, ville jeg likevel ikke starte på skolen igjen, siden det er såpass liten tid igjen. Jeg håper da inderlig at året blir godkjent, og jeg vil da tro det. Dro til skolen min her borte i dag og fikk arket om at jeg hadde gått på den skolen.
Ha forresten en god tur til USA!
Maria A: Er det ikke farlig å sende en hvit jente til en offentlig skole i ett slikt land? Jeg gikk på en privat skole, før jeg flyttet over til en offentlig en. Den offentlige skolen er den skolen jeg har likt aller aller best av alle skolene jeg har gått på her. Joda, ting var annerledes og villere, folk røyket hasj og 13åringer på skolen ble satt i fengsel, men jeg merket ikke noe til det "farlige" og det var mitt valg å flytte til den. Men jeg er vel den eneste i hele Venezuela dette året som går på offentlig skole. De blir ansett som farligere og det er de.
Det er godt å høre at du har ett bra liv i Norge. Og følelsen av å være trygg er helt herlig, det vet jeg nå. Venezuela er også ett fint land på mange måter og kommer til å dra tilbake å besøke alle sammen :)
Ella: Jeg har sendt deg en mail, slik at du har mailen min. Still meg alle spørsmål du vil :)

42538563486753066624253023005818052677n
Meg med vertsforeldrene mine (mami og papi) <3

n66624253023005024213067
Med hunden Paris <3

Bildene har forresten dårlig kvalitet, fordi de er tatt med mobil (alle kameraene i huset ble jo stjålet).

Dagen derpå

Vi sov i huset til Isa, en god venn av søsteren min. Selvom vi har vært oppe siden klokka 7 om morgenen, lå vi likevel våkne klokka tre om morgenen natt til torsdag. Ingen av oss klarer å sove. Vi tar tilslutt noen sovemedisiner, så vi klarer endelig å sovne.
Klokken halv sju om morgenen ringer mobiltelefonen min. Det er VG. Søsteren min ligger ved siden av meg og får ikke puste, hun er så nervøs. Hun må legge seg på gulvet og ta pusteøvelser. Etter det går hun på badet og spyr.
Etter den telefonen, fikk jeg en ny en og enda en og.. klokka 9 stoppet tilslutt telefonen å ringe, men jeg klarte ikke sove lenger. Jeg var lysvåken. Jeg klarer ikke sove. Søsteren min følte seg kjempe dårlig, og jeg føler meg ikke akkurat kjempe bra jeg heller. Jeg får mange beskjeder fra AFS om at jeg må være forsiktig med å gå ut og sånt nå.

Da vi dro tilbake til huset i dag rundt klokka 1 for å se hvordan det var, var det helt det samme, og de hadde ikke kommet tilbake dagen etter slik de sa de ville gjøre. Jeg hadde også fått en liten lapp hvor det stod at jeg hadde en pakke. Noe som betyr en ting. Jeg har en pakke fra Norge! Den inneholder godteri, noe jeg har savnet noe helt ekstremt, og gleder meg til å hente den og kose meg med den.

Jeg har fått mange kommentarer, telefoner og støtte. Det har vært kjempe koselig å få all støtte og bloggen min gikk faktisk til å ha en leser/besøkende den 30 april til 2000 i dag (7 mai).
Kanskje jeg skremte mange foreldre ved dette som kanskje skal sende ut deres barn til høsten til ett annet fjernt land. Vel, som AFS sa, så er det ett ekstremtilfelle og det har aldri vært noe sånt lignende før (ikke som jeg heller har hørt om) og ett utvekslingsår gir deg ekstremt mange gøye og nye opplevelser! Mitt år har vært tøft, og min endelige beslutning er å reise hjem. Avbryte året. Likevel angrer jeg ikke på det jeg har gjort, selvom jeg syntes det er synd at det må ende slik. Fikk også ett spørsmål om hva foreldrene mine tenkte da de sendte meg til ett slikt land? De tenkte vel at det skulle være ett spennende, nytt år, med mange erfaringer og at det ville gå bra slik det gjorde med faren min selv da han var utvekslingsstudent og mine to eldre søsken.

Forsikringsmannen var i huset vårt idag og tok bilder og skrev ned hva som ble tatt. Familien min er kjempe lei seg, ikke bare ble vi ranet på en brutal måte, men jeg får ikke lov til å bo hos denne familien lenger. De føler kanskje litt skyldfølelse, noe de ikke burde, det var absolutt ikke dems feil og jeg klandrer ingen. Vi (familien) som allerede hadde planer om å reise på en stor tur rundt hele Venezuela.
Moren min satt på senga og sa til meg "Du skal vite at du alltid er velkommen til dette huset og at du alltid vil være min bebe (lille datter). De var den eneste familien som ville ha meg i januar, da ingen andre ville ha meg og jeg satt så og si uten familie i to måneder. Og jeg får fortsatt så vondt av de som fortsatt må bo her, mens jeg kan på en måte "rømme" vekk og tilbake til Norge.

AFS ringte meg klokken 6 på ettermiddagen og sa at i morgen reiser jeg til Caracas og videre hjem til Norge. I morgen?! Jeg har jo hundre ting å gjøre! Kofferten, skole, papirer, si ha det til venner, familie og alt annet. Dagen før hadde hele episoden skjedd, og dagen etterpå får jeg vite at jeg har en dag igjen. Jeg hadde ikke tid til å slappe av, være med venner eller noe. Jeg måtte begynne å hastepakke, mens jeg tok kontakt med alle vennene mine om å komme til huset mitt klokken 8. Alt skjedde så brått. Jeg så mest sannsynlig de andre utvekslingsstudentene for siste gang på en god stund. Jeg kjente at jeg ble totalt deprimert og har hatt en intens hodepine hele dagen. Klokka er 2 på natta og jeg finnes ikke trøtt. Det ble for mye, og jeg skal prøve å ta første fly hjem. Jeg kommer nok til uka noe jeg gleder meg til.
Jeg fikk i det minste en t-skjorte som alle sammen skrev på og vi lagde en film som jeg skal ta med hjem til Norge. Jeg skulle gjerne tatt bilder av t-skjorta og i det hele tatt siste møte med alle sammen, men jeg har ikke kamera.. :( I morgen skal jeg plukke opp pakken som har kommet til meg.

I det minste har jeg minnene...

249210987035834721103106963303119087010925n
På skolen MAICA

2579110955817227410264266443691402821517n
AFS aktiviteter i parken

26426515256207953036207915605216525567n
Omar, Kimberly, meg og Romulo

3188113672489142510264266444165022436085n
I Margarita med verdens herligste jenter <3

n50336842414774706058716
Romulo og meg i sambil

n58885874013857203574
Bursdagen til Maggie

n62469365822159722705989
Søstrene mine og meg i Las Vegas <3

n66624253019106646403
Da det var valg i Venezuela

n70100408710660958662
Juleferien med Irene

n72646669912978295968
Første gangen jeg dro ut i Venezuela

n72646669918061433597
Da vi spilte paintball (eller malingsball som jeg kaller det).

n10264266443170306548
På Franco y Oscarsito konsert. Svandis, meg og Isa

n11924323362779894075
På tivoli

n16286307753007666834
Rett før jul. Gaby og meg

n72646669915082728105
AFS campen da jeg ankom Venezuela

n62469365822160408082509
Hele familien som spiser i eifeltårnet i Las Vegas.

07.mai.2009

Dagen i dag skulle vare så bra! Ting hadde vart litt fram og tilbake og nå begynte de endelig å falle på plass. Gårsdagens innlegg skrev jeg hvordan jeg skulle ordne opp ting på onsdagen og hvordan onsdagen skulle bli en mer avslappet dag. Jeg tok helt feil. Jeg anet ikke hva som lå og lurte ett par timer framover i tid.
Jeg var hjemme klokka 12, tirsdagskveld. Jeg var sliten og samtidig stolt. Presentasjonen min gikk så fint og AFS skrot av meg. Jeg gikk opp på rommet og snakket med min yngste soster. Hun hadde vart å shoppet litt i dag og viste meg alt hun kjopte og vi snakket tull og hadde det hyggelig.
Klokken 1 legger vi oss. Sjeldent horer jeg på musikk i senga, men denne natta gjorde jeg det, og etter at jeg er ferdig med å hore musikk, putter jeg mp3 spilleren under dyna. Det var bare 6 timer igjen til jeg våkner.

Klokken 7, onsdagsmorgen skjer det. Jeg våkner i senga og ser en mann i 30-årene på rommet mitt med en pistol. Det går opp for meg hva som foregår, men likevel var det vanskelig å skjonne at det faktisk var virkelighet. Desperat ser jeg etter en shorts, en bukse, hva som helst i narheten, og mannen står og skriker til meg. "Vent litt, vent litt, jeg går straks." er det jeg klarer å svare tilbake. Jeg burde selvfolgelig ha lopt ut med en gang, men ting gikk ikke helt opp i hodet for meg.
Jeg ante ikke hvor mange det var i huset, hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjore av meg. Jeg folte meg helt hjelpeslos.

Jeg ender meg å ligge på gulvet å hore "Ikke se på meg din hore, hva faen er det du ser på?!?!" Jeg lukker oynene og prover å tenke på noe annet. Vanskelig er det når det står to typer med pistoler og håndgranater, mest sannsynlig pekenes mot meg. "Vi kommer til å drepe dere! Ihvertfall noen av dere!" Og de fortsetter å skrike om hvem de skal drepe. På grunn av meg som ser ut som en "gringa" (amerikaner) tror de huset er fult av Euroer og/eller dollar. Derfor leter de desperat igjennom mine ting. Jeg var den "rikeste".
Jeg kjenner at de legger dynen over hodet mitt og sosteren min, slik at vi ikke skal se og diskusjonen om å skyte noen fortsetter. Han ene sier også at han ikke vil misbruke oss seksuelt fordi han selv har barn og han hadde ikke likt om noen hadde gjort noe slikt med dem.

Fem minutter etter at de har dratt, sitter jeg gråtenes på rommet mitt med sosteren min Kriss da plutselig dorklokka ringer og sosteren min skriker "oh herreguud, dorklokka ringer!" Og hun får helt småpanikk. Det viser seg at det er politiet som har fått en telefon om mystiske ting.
Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde gått hvis politiet kom, mens de var der. Da hadde det mest sannsynlig blitt full skuddutveksling og de hadde mest sannsynlig tatt livet av oss alle sammen i huset. Det er kanskje feil, men jeg er glad politiet ikke kom mens de var der.
Vi hadde også ekstremt mye flaks. Vanligvis kidnapper de noen, skader noen eller lignende. Det gikk blant annet en arbeidsmann forbi huset vårt og de tok han også, slo han i hodet med pistolen og bandt han. De sier at hvis de hadde kidnappet hadde det mest sannsynlig vart meg. Jeg er blond, ikke herfra. Det ville vart en storre sak, de ville fått mer penger og sannsynligvis i dollar, noe folk er helt desperate etter her borte.

Alt i alt hadde vi hell i uhell. Jeg har vart trist og stille hele dagen, og du kunne si en enkel, liten ting og jeg begynte å gråte. Alt har blitt helt feil. Enten kan jeg velge å dra hjem, eller jeg kan bli her. Blir jeg her, må jeg bytte stat. Jeg kan ikke vare i staten "Tachira" lenger. Det er for min egen sikkerhet. Så blir jo sporsmålet. Orker jeg å starte helt på nytt, i min fjerde familie, femte skole, helt nye områder og null venner, under tre måneder for jeg egentlig har hjemreise? Jeg tror ikke det, ikke alt jeg har opplevd nå, jeg orker ikke en ny start. Alt kom så brått på og tanken på at jeg bare har 7 dager igjen her, for alle vennene mine og familien er bare til å, nei jeg vet ikke... Alt bare raste sammen i lopet av 20 minutter. At mennesker kan gjore slik?


Dagen jeg hadde en pistol mot hodet og livet i en tynn tråd

Er det ikke rart hvor fort ting endrer seg?

I går hadde jeg en presentasjon om Norge. Jeg hadde vel den beste, full av bilder og forklarte og viste alt fra Nordlys til norske fengsler, til sinnatagen, til biblioteket vi har i Tønsberg, til Svalbard og samene. Alt.. Alt som jeg kunne tenke på fra Agua Lene til troll. Alle lo og ble imponert.
De ble sjokkert da jeg viste de ett rom fra fengselet i Norge og da jeg fortalte om øya Bastøy, hvor de værste fangene går fritt og jobber. Jeg var så stolt. Alt gikk så bra!

Men i dag. Det skjedde for en time siden. Jeg lå i senga laangt inn i drømmeland sammen med hunden, da hunden plutselig begynner å bjeffe noe helt vilt. Jeg dytter den litt med beina og prøver å få den til å være stille. Så hører jeg plutselig faren min utenfor romdøra mi "Vilde, stå opp!!" Jeg skjønte ikke hva det kunne være, men da det plutselig kommer en svartkledd mann inn døra, med en pistol i hånda og sier til meg "kom deg ut av senga" tar det ikke lang tid for jeg skjønner hva som foregår. En vond, vond drøm som blir virkelighet.
Fort ser jeg han snappe opp den bærbare pc´en til søsteren min. Jeg har bare på meg en stor t-skjorte og en tanga. Vilt prøver jeg å finne noe jeg kan ta rundt meg, slik at jeg ikke sprader rundt halvnaken og blotter rumpa. Mannen blir fort utålmodig og jeg drar dyna jeg har rundt meg og går inn på rommet til foreldrene mine. Der ligger allerede søsteren min på gulvet og en annen mann er der. Faren min går rundt med en annen mann for å finne verdisaker. Jeg setter meg ned på senga, mens hunden bjeffer vilt. Mannen som er i rommet skriker "få hunden til å holde kjeft, ellers skyter jeg!" Han kommer opp til meg og han har en håndgranat i den ene hånda og en pistol i den andre. Han gnir og klapper håndgranaten (ikke hardt) mot ansiktet mitt og sier "Vi leker ikke, vi leker ikke!" Jeg rister forsiktig med hodet, før jeg får kommando å legge meg ned på gulvet.
De skriker til faren min, de vil ha mer penger, hvor er euroene, hvor er verdisakene? Faren min har småpanikk og snakker, og de klikker helt. "Hold kjeft, ikke snakk så høyt, si noe mer og jeg dreper døtrene dine" og alle andre mulige slags trussler kommer ut. Jeg ligger med hodet under senga og tar tak i hånda til Kimberly mens jeg gråter stille.

Jeg ber om at jeg ikke får høre noe skudd, at de ikke gjør skade og jeg trøster meg selv ved å tenke på at dette vil gå over. De vil forlate huset en eller annen gang. De fortsetter å snakke til meg og jeg klarer ikke å forstå så jeg blir sittenes å si "hva sa du?" De klikka helt og jeg kjente jeg ble enda mer stressa og de sa "Vi har ikke rørt dere seksuelt, så dere kan ikke si det til noen! Vi vil ikke gjøre det heller" og masse masse greier om det. De rørte ihvertfall ingen.
Vi blir kommandert til å ligge på rekke, så får jeg beskjeden "Henda på ryggen og beina samla. Jeg får ledninger knyttet hardt rundt henda mine og jeg har fortsatt merker. Vi alle blir liggenes der, til vi hører dem dra. 20 pinefulle minutter. Moren og søsteren min kommer løpenes opp trappa med kjøkkenkniven og kutter ledningene vi har rundt armene og det blir masse klemmer og gråting. Selv var jeg helt i sjokk. Jeg hadde ikke lyst til å se hva de tok fra rommet mitt. Jeg gikk inn.. Alle klærne mine lå på gulvet og lommeboka mi er tatt. De tok 2000kr og kameraet mitt. Bildene jeg hadde på datamaskinen til søstra mi er borte. Alle kortene mine fra året mitt her er borte. Hele den fine lommeboka mi. Bankkortet mitt lå tilfeldigvis ikke i lommeboka, så det har jeg. De tok heller ikke passportet mitt, skoene mine og mobilen og mp3 spilleren min lå under hodeputa, det så de ikke. Jeg ble mest lei meg for minnene. Jeg hadde så mye fint i lommeboka, litt euro, en dollar, mongolske penger, gamle venezuelanske penger folk har gitt meg som minne (gamle venezulanske penger som ikke har verdi her lenger), skoleserfikat fra to av skolene mine her med bildet, AFS kortet mitt med bilde, ja alt. Det sugde.. Det sugde hardt.

Sminkepungen min var vrengt helt ut, men de tok ikke den. De tok heller ikke skrinet mitt som stod der med alle smykkene mine. De dro med den ene bilen vår. Jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Jeg var helt skjelven og hadde helt vondt inni meg. En kjempe hodepine kom og jeg kunne ikke tro hva som hadde skjedd.
Og det som hadde skjedd var at de hadde stått utenfor porten vår og ventet til moren min åpnet porten får å dra på jobb. Slik kom de inn. Det er vanlig at når det er innbrudd her at de kidnapper noen. De gjorde heldigvis ikke det med oss. Likevel, etter alt jeg allerede har opplevd dette året og alt strevet jeg har gjort for å klare meg igjennom det og å få ett godt år har bare blitt totalt rivd ut. Jeg vil hjem. Akkurat nå er det det eneste jeg føler. Jeg vil hjem..

Jeg er gravid.. Igjen...

Er det slik at alle skoler jeg setter foten min innenfor her, får jeg ryktet på meg at jeg er gravid? Har jeg noe ekstra magefett jeg bare ikke klarer å se selv, som ser ut som en gravid, liten mage? Nei, jeg vet seriøst ikke, men jeg fikk ihvertfall høre det nettopp fra moren min.
Jeg har gått allerede på fire forskjellige skoler på ett år som sikkert mange har fått med seg. Noe som har vært tøft til tider, og jeg skulle gjerne ha byttet igjen, for den siste nå liker jeg svært dårlig. Men uansett..! Den tredje skolen jeg gikk på, sluttet jeg i nokså fort, og det viste seg at litt senere etter at jeg sluttet kom det inn en annen utvekslingsstudent på skolen. (Vel, det jeg skriver nå fortalte moren min meg akkurat fordi skolen ringte henne. Selv visste jeg ikke at det gikk en annen utvekslingsstudent på den skolen), MEN nå har denne jenta blitt kastet ut av skolen siden hun tydeligvis er gravid. Vertsforeldrene vet det nå, og hun blir vel mest sannsynlig sendt hjem. Foreløpig har ikke jeg hørt noe om dette og jeg aner ikke hvem det kan være. Ihvertfall så er det mange av elevene som tror denne personen er meg, siden jeg sluttet på skolen.

Jeg kan ihvertfall si, med hånden på hjertet til mor og far at jeg ikke er gravid. Folk snakker ekstremt mye om meg, noe jeg skjønner fantastisk godt, jeg er jo så kul!
På søndag var jeg hos Romulo fordi vi skulle spille wii, men så funket den ikke. Så sa han blant annet at en av vennene hans hadde snakket med meg på en klubb som heter "Cinners" hvor jeg hadde sagt "Jeg har så syyykt lyst på kjæreste og blablabla" Romulo spurte "er du sikker på at det er den norske jenta?" Han fyren "jaja, hun fra Norge, som heter Wilde eller noe" Jeg er den eneste fra Norge i hele staten, MEN jeg har aldri vært i klubben Cinners.. Jeg har aldri satt min for innenfor døra der. Slike historier hører jeg hver dag... Nå er det enda en skole som tror jeg er gravid.. Kjempe flott..

Jeg har forresten vært veldig, veldig opptatt i det siste. Folk ringer og kontakter meg fra alle ender og for første gang på ca 11 måneder ble jeg satt ned og måtte gjøre noe som kan bli kalt ved navn "lekser". I dag har jeg en presentasjon om Norge på spansk. Den er for AFS. Jeg fikk Romulo til å komme over i går for å hjelpe meg, hvor det endte opp med at han gjorde det meste, siden jeg oppdaget at han er sykt perfeksjonist.
Så ihvertfall, jeg har ikke rukket å blogge, skrive mail (noe jeg tror mange eller ihvertfall noen venter på) og kontakte og skrive til andre personer som jeg burde. Egentlig har jeg ikke så mye tid i dag heller (tirsdag), siden presentasjonen er i dag og må fullføre greia og øve litt... Så ikke bli helt lang i maska hvis du ikke har fått en mail eller noe sånt i morgen. Da får du nok mest sannsynlig en på torsdag, for i morgen (onsdag) tror jeg ting skal bli litt mer avslappet.

Og jeg må si beklager, influensaen er faktisk ikke her i Venezuela enda. Det var en feil fra min side, eller.. De sa den var her og jeg spurte "100% sikkert?" flere ganger og alle sa JA, men den er ikke her altså.. Men den er i Colombia da.
Jeg var forresten hjemme alene i går en liten stund, da hunden satte seg ned for å bæsje i stua, da katten kom og begynte å skremme den, så hunden begynte å løpe rundt hele huset med en bæsj halvveis hengende ut av rumpa og den skulle absolutt klatre på meg hele tiden. Jeg sa strengt at jeg ikke ville ha den med bæsj i rumpa, og satte den i vaskerommet, så den kunne gjøre fra seg ferdig. Da ble hunden lei seg og var små "emo" hele dagen og ville ikke være med meg resten av den dagen. Den lå i senga mi og var trist, mens jeg jobbet med oppgaven.
Dette er kanskje ikke så siiinnsykt interesant å høre/lese om bæsjen til hunden, men det er nok gøy for meg å lese om det senere (om det er en måned eller 4år..)
Jeg har heller ikke tillatelse enda til å dra på skolen, men vi får nå se hvordan ting går. De sier jo at den influensaen allerede er bedre. Men for sikkerthesskyld...

41657999713207953036207916884923523268n
Jeg som får en tequilashot

41657999600707953036207916883932925179n
Isa, Romulo, meg Omar

41657999623707953036207916884321372082n
Max (Tyskland), Therese (Danmark), Jack (Canada), Christina (Danmark), kjæresten til Max og Maggie (Tyskland)

41657999603707953036207916883975825321n
Carlos og Rosmar, og jig som går i bakgrunn. Med fine, rosa sko og hale <3

4165799959970795303620791688391660266n
Romulo, meg og Omar. Brødrene mine

Una conejita <3

Så nå er kostyme-festen unnagjort også. Den var helt knall, selvom det kom mange latinere som ikke gadd å kle seg ut.. Dumme mennesker, det var jo det som var poenget med hele festen! Vel, jeg var ihvertfall i fult kostyme og hadde det gøy med det :P
Jeg fikk mange tequilashots fra vannpistolen, tilbud om å røyke litt Marihuana i en kjeller og en hel del beundrere av den søte kanin-halen jeg hadde.
Men jeg ble hverken full, gikk i noen kjeller og røyket marihuana (slapp av mor og far) og beundrere for halen min var forventet xP Det var ihvertfall en veldig bra kveld og jeg hadde det veldig gøy ! :D

Overskriften betyr forresten "en liten kanin"

32497890652207953036207916713005039992n
Romulo og meg utenfor når festen skulle starte.

Mer bilder kommer nok i morra ;O

Svin til leder

Beklager hvis jeg ikke blogger hver eneste dag, men jeg føler faktisk ikke for å blogge hver eneste dag heller. Noen dager har jeg ikke tid, andre dager har vi ikke strøm i huset, andre ganger ikke internett.. Bloggingen kommer og går, men jeg skal ikke slutte å blogge altså.. Ikke helt enda.

Så jeg har ikke dratt på skolen resten av uka (onsdag og torsdag). Fredagen var jo selvfølgelig fri akkurat som i Norge, men her feirer de ikke natt til 1. mai. De gjør faktisk ingenting.
Jeg lå ikke akkurat å gråt da jeg ble nektet å gå på skolen, og jeg får fortsatt lov til å finne på ting med venner, så det blir jo nesten som en liten ferie. På onsdag bestemte ihvertfall oss utvekslingsstudentene å ta oss en tur til markedet som er her. Da vi kom dit, var det for det meste bare råtten frukt og hunder som lå på bakken og sov eller sloss med hverandre. Alt luktet kjempe vondt, og da jeg kom i fiskeavdelingen, måtte jeg løpe igjennom, fordi jeg stod å brakk meg og fikk tårer i øynene. æsj, som alt stinket.
Jeg stod å strakk ut den ene armen, da jeg kjenner noe kommer borti den og armen min blir liksom våt/fuktig. Jeg ser ned, og ser at en liten jente på 8-9år gikk uten armen min og kom borti med hodet og spurte oss får penger. Da jeg så hodebunnen hennes trodde jeg at jeg skulle kaste opp. Og tanken på at det hadde jeg på underarmen min og det var derfor den kjentes fuktig hadde jeg lyst til å skrike (sånn nesten). Hvis det er en ting som er viktig for meg, så er det hygiene. Selvfølgelig, stakkars lille jente, hun var jo så søt.

Alt i alt endte jeg opp med å kjøpe en nypresset jordbærjuice. Den var kjempe god.
Etter markedet dro vi til Barrio Obrero. Der kjøpte jeg filmer! Jeg kjøpte en Ringenes Herre, Wildchild (ja, du kan hate meg for det) og Sesong 2 av Frustrerte fruer. Alt i piratkopi på sitt beste og selvfølgelig billig! Det kom også en dame og ga meg ett armbånd som skulle gi meg en MASSE energi.. Gratis var det, ikke at jeg helt skjønner hvordan to snorer som er tvinet sammen, kan gi så siiiinnsykt mye energi, men vi får nå se da.
Søstra mi har forresten tatt seg en tur til en heks, eller, hun liker ikke å kalle seg heks, hun snakker med englene og liker å kalle seg selv "magisk". Hun ga ihvertfall søstra mi en kjempe lang liste over ting hun måtte kjøpe, så hun (heksa) kunne blande sammen ett brygg som søsteren min skal bade i. Heksa fortalte blant annet at hennes x-kjæreste har drivet med hekserier med henne og at han er homo.. Søstra mi er totalt overbevist og tror på alt.. Jeg er nå litt skeptisk jeg da, men skal nå få se om jeg får tatt meg en tur innom en heks, før jeg reiser hjem.

I går (torsdag), dro jeg ut med familien for å se etter kostyme. Og da kan du jo gjette hva jeg endte opp med? Noe jeg forguder over alt.. Nemlig KANIN. Ja, i kveld skal jeg være en kanin. Skal på en fest søsteren min planlegget for meg og oss andre utvekslingsstudentene før vi skulle ut å reise. Og de har gratis tequila shots hele kvelden. MEN selvfølgelig, meldinger kom tirsdagkveld, 6 dager for turen at vi ikke kan reise. Faen ta.. Faen ta hele organisasjonen her nede så og si..

Jeg håper alle har en god mai der nede i Norge! Mai er vel favoritt måneden min i Norge. Helt herlig. Influensaen har forresten kommet hit i Venezuela, selvom det var noen som sa at vi Venezulanere var immun mot den siden vi allerede har hatt ett svin som leder i 10år (ja, de snakker om presidentene Hugo Chaves). Men det er to 100% bekreftet tilfeller. En var doktor i hovedstaten Caracas, og han er død. Vi får da se hvordan ting går.. Jeg vet ihvertfall at nyhetene i Norge ikke bryr seg så mye om LatinAmerika og om sykdommen er her (litt forståelig), men på det "google-kartet" de har på VG nett, står det at den ikke her her i Venezuela.. Vel, det er den..
I kveld skal jeg ihvertfall ut på fest! Selvom de, i inngangsdøra, vil dele ut munnbind til alle sammen.

hpim7149
Armbåndet jeg fikk, som skal gi meg ufattelig mye energi..

hpim7148
Vi lader allerede opp vannpistolene med tequila! For i kveld :)

mai 2009
ma ti on to fr
       
1
2
3
4 5
6
7
8
9
10
11 12
13
14
15 16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29 30
31